Ingen vet at jeg er deprimert. Ingen ser det. Jeg orker ikke alt fokuset, all sympatien og de tomme frasene og løftene om at folk alltid «er der» og at jeg kan «ringe når som helst.» Jeg vil at noen skal se det selv ? at noe er galt.
ANONYM
Jeg orker ikke å føle meg som en byrde, som en sånn venninne folk vegrer seg for å be med på ting i frykt for at stemningen skal bli en ødelagt, en venninne som blir et pliktløp. Derfor ler og vitser jeg i stedet.
«1000 venner»
Det er mandag. Jeg ligger i sengen, nok en gang, klokken er to og jeg orker ikke reise meg. Puten mi er våt av gråt, jeg ruller meg over på siden for å unngå den våte flekken. Jeg må opp igjen, jeg vet jo det, jeg har allerede vært oppe, gjort ærender, spist frokost og drukket kaffe. Ingen vet at jeg har lagt meg igjen, at jeg egentlig hadde foretrukket å sove hele dagen.
Jeg lager avtaler flere dager fram i tid, for at jeg skal tvinge meg selv, for at jeg skal være sosial og at ingen skal mistenke. At ingen skal tro noe annet enn at alt er fantastisk.
Jeg har alltid vært utadvendt, vært god på å treffe nye mennesker. Jeg har over tusen venner på Facebook, jeg har et tosifret antall venner jeg kan dra på fest med eller dra på byen med eller som det er høy sannsynlighet for at jeg blir invitert i bursdagen til.
Ingen som ser
Det er ingen som vet, ingen som ser. Ingen som ser hvor ufattelig alene jeg føler meg, at telefonen aldri ringer hvis jeg ikke sender melding først og foreslår å finne på noe, ingen som forestiller seg at hvis ikke jeg tar kontakt, sitter jeg alene hjemme på lørdagskvelden og ser på NRK.
Ingen som tenker på meg hvis jeg ikke minner dem på at jeg er her.
Ingen som skjønner at foreldrene mine trolig er dem jeg tilbringer mest tid med, at de er de eneste som ringer for å spørre hvordan det går i løpet av uken, for å invitere meg på besøk. Ingen som tenker over at hvis jeg hadde blitt i leiligheten i to uker i strekk, ville ingen lagt merke til det. Ingen.
Hånlige stikk
Jeg er i midten av tjueåra, og jeg er en av disse unge ensomme, de skjulte deprimerte. Jeg er en av dem som tilsynelatende har et godt og vellykket liv, som får gode karakterer i studier jeg har fortalt til alle hvor godt jeg trives på, som har deltidsjobb og det som for de aller fleste ser ut som en stor vennegjeng.
Jeg er en av dem som smiler av glede når venner og familiemedlemmer forlover seg, får kjærester, blir gravide, kjøper seg hund og leilighet.
Jeg kan ikke gjøre annet, jeg skammer meg over at det føles som hånlige stikk, at det føles som påminnelser om hvor alene jeg er, hvor lite dagene mine egentlig består av, hvor langt unna et slikt liv jeg er. Det vekker en bitterhet over å være alene og en sår tanke om at det alltid vil være slik. Jeg går på quiz og ølsmaking og konserter og smiler.
Stiller opp
Mitt liv er en lang rekke ugjengjeldte forelsker, mitt liv er å alltid gå til side om jeg og en venn var forelsket i samme person, å aldri regne med at noen vil falle for meg. Jeg har vært i forhold med menn jeg har vært for bra for, fordi jeg er overbevist om at de er de eneste som vil ha meg.
Jeg er vant til å gå på byen og være wingman, ingenting annet, å ikke få oppmerksomhet selv. Jeg er vant til spørsmål fra menn om venninnene mine er single, om de liker øl eller vin, om de liker å danse, tror jeg de svarer ja om de spør? Jeg er vant til at gutter ser på meg som en kompis.
Og jeg stiller opp, jeg svarer på spørsmålene deres, jeg aksepterer og bygger opp under rollen som venn, jeg later som jeg er stolt over at jeg alltid har gått så godt overens med menn, at de ser på meg som en de kan spørre om å være med på Playstation-kveld eller drikkekonkurranse, en de kan spørre om kjærlighetsråd fordi jeg er jente og dermed i deres øyne har en spesiell innsikt. Jeg later som jeg ikke blir såret ved tanken på at jeg aldri vil være noe mer.
Misunnelige?
Jeg fremstår selvsikker og glad, jeg drar grove vitser på fest, kaster meg inn i politikkdiskusjoner uten blygsel eller tvil, jeg forteller hvor deilig det er å bo alene, å slippe å forholde seg til andre, å kunne lage middag klokken to på ettermiddagen eller ni om kvelden, å kunne drikke vin midt på dagen i eksamenstiden, å kunne hoppe over husvasken i en uke eller to uten at noen legger merke til det.
Det er sikkert noen som misunner meg, som skulle ønske de kunne gjøre det samme. Som tror jeg har det så bra som jeg gir inntrykk av, som ikke vet at jeg betrakter livene til dem rundt meg som om det var en film, som om jeg aldri vil være en del av det.
Som ikke vet hvor mye tid jeg bruker på å klandre meg selv, på å gremmes over egen oppførsel eller utseende, på å ligge i sengen halve dagen mens jeg forsøker å holde tårene tilbake. De vet ikke at jeg har stormet av busser og trikker fordi det plutselig kommer ? mørket, tomheten ? fordi jeg ikke vil gråte på offentlig transport, fordi jeg ikke vil at noen skal se, at noen skal tenke at jeg er gal. De aner ikke hvor ofte jeg venter og venter, i dagevis, på at andre skal spørre meg før jeg spør dem, hvor ofte jeg sjekker telefonen
Jeg er hyperaktiv på sosiale medier, jeg er morsom på Twitter, jeg legger ut harmoniske bilder av kaffekopper og landskap og middager på Instagram. Jeg gir inntrykk av å dele alt, for at ingen skal vite. For at jeg ikke skal være en byrde. At jeg ikke skal være en som ødelegger andres lykke, en deprimerende klump av dårlig samvittighet og tristhet i magen deres.
Derfor sier jeg ingenting. Jeg vil at noen skal se det selv. At noen skal se at noe er galt, at noen skal spørre.
Fram til den dagen det skjer, vil jeg være deprimert i skjul, vil jeg skjule ensomheten og klumpen i halsen. Det er mange av oss. Se oss. Spør oss.
Denne filmen blir aldri gammel! Hvert juleår så er det like spennende å se filmen om og om igjen, digger den! Der var Kevin liten gutt, men nå har han blitt mye eldre. Er jo år tilbake denne filmen ble spilt inn. Hva er det med berømte mennesker som ødelegger livet sitt med rus? Han sliter jo med et rusproblem, om han ikke har klart å komme seg over det. 
Hvor mange dyrer kan du se? jeg ser 9 til nå. 
